Jeg elsker gamle ting. Både hjemme og i sommerhuset har vi mange rare og slitne og fine ting som jeg har funnet på loppis, i bruktbutikker og som jeg har arvet. Så da passer det jo fint at
NIB-utfordringen i oktober handler om gjenbruk, loppefunn og arv fra tidligere generasjoner. Min absolutte favoritt er oldefarsengen min. Den har en lang historie, og fordi den har hørt til familien min i hundre år, så kjenner jeg mesteparten av denne historien - og det gjør den ekstra spesiell for meg.
I fjor sommer var vi på slektsstevne. Intet mindre enn 180 etterkommere etter mine oldeforeldre hadde funnet veien opp i fjellet i den lille bygda som familien min kommer fra. Og i heftet som flinke familiemedlemmer hadde laget i anledning slektsstevnet, var mange gamle bilder jeg ikke hadde sett før. Min farmor og hennes søstre pent poserende i konfirmasjonskjolene. Tre av dem vakkert poserende på tunet - og en av dem i sengen. For nesten hundre år siden var livet adskillige tøffere enn i dag, og både min oldemor og tre av hennes døtre døde av tæring (tuberkulose) rundt 1920. Bildet over er av min grandtante Inga på konfirmasjonsdagen. Hun døde bare 17 år gammel. Jeg synes bildet er utrolig vakkert og veldig trist. Og veldig fint å ha, fordi jeg nå er stolt innehaver av den samme sengen som hun ble fotografert i for nesten hundre år siden.
Det var nok bare når hun skulle konfirmasjonsfotograferes at grandtante Inga brukte denne sengen. Dette var nemlig min oldefars seng, stassengen i huset, og han brukte den helt til han døde tidlig på 1960-tallet, over 90 år gammel. Etter det ble den satt i uthuset på eiendommen min farmor eide sammen med sine to søstre, og der sto den gjemt og glemt i ti år, før den ble funnet igjen under en ryddesjau på 70-tallet. Sengen var opprinnelig årdringsmalt, men malingen var skadet og slitt etter oppholdet i uthuset, så den fikk noen lag med grønnbeige oljemaling før den ble feriesengen min på hytta til foreldrene min. På slutten av 1990-tallet hadde jeg begynt å interessere meg for gamle maleteknikker, og gikk derfor løs på den beige-grønne sengen med håp om å bringe den tilbake til sin fordums prakt. Jeg brukte lysere farger enn det som var vanlig for 100 år siden, men teknikken som er benyttet, er ganske lik den man brukte for å skape illusjonen av edelt tre på furumøblene folk hadde.
Da vi kjøpte sommerhuset vårt i 2006, ringte jeg foreldrene mine og spurte pent om jeg kunne få ha sengen i sommerhuset vårt. Og siden den gang det har den stått på hedersplass i den ene stuen i sommerhuset. Der står den fylt til randen av puter og tepper og fungerer som dagseng. Den er som skapt til tv-titting eller en god-bok-pause. Det er god plass til to voksne som drikker fredagschampagne i den - eller små jenter i snekkerbukse som matcher sengeteppet.